Tusenvis av bluesalbum ble gitt ut i årene mellom 2000 og 2009, og tiåret brakte oss ikke bare spennende, senkarrieremesterverk fra blues veteraner som B.B. King og Buddy Guy, men introduserte oss også for ferske unge talenter som Nick Moss og Watermelon Slim som vil fortsette å underholde oss for år. Selv om det er et monsterarbeid å destillere hundrevis av verdige bluesutgivelser ned til en "best of"-liste for tiåret av 2000-tallet, er bluesalbumene som vil tåle tidens tann for å bli sett på som viktige tillegg til enhver bluesfans samling i årene til komme.
B.B. King - 'One Kind Favor' (Geffen Records, 2008)
Ingen tvil om det, dette er den typen ting som B.B. King har bygget en legende på, og One Kind Favor ytterligere sementerer gitaristens arv som en av de største artistene som bluesen noensinne har produsert. Choice-cover, fantastisk gitarspill, throwback-produksjon... hva er det du ikke liker? One Kind Favor er en betydelig uttalelse i slutten av karrieren fra en av deltaets siste ekte blueskrigere.
Buddy Guy - 'Sweet Tea' (Silvertone Records, 2001)
Ti år etter å ha levert det Grammy Award-vinnende karrieregjennombruddet som var Jammen rett, jeg har Blues, gitarist Kompis fyr var i hjulspor, musikken hans led av stagnasjon og ofte redusert til en ren formel i studio. Svaret var å stikke den moderne "King of the Chicago Blues" i et primitivt Mississippi-opptaksstudio midt i deltaet for en "retur til hans røtter." Resultatene var forbløffende, en samling obskure, men brennende coverlåter hentet fra North Mississippi Hill Country-sangbøkene til folk som flott Junior Kimbrough, T-Model Ford og Cedell Davis. Settingen og sangene blåste nytt liv i Guys spill og leverte et landemerkealbum.
Charlie Musselwhite - 'Delta Hardware' (Real World Records, 2006)
Etter foreldrenes død, bluesharpist Charlie Musselwhite følte et behov for å komme tilbake til sine musikalske røtter, noe som resulterte i dette utmerkede settet fra 2006 som utforsker en houserockin' form av blues med febrilske opptredener. Musselwhite og mannskapet tok med det road-testede turnébandet sitt inn i studio, og slo ut en samling av Mississippi Delta-smak med blues med en desidert hes Chicago blues-følelse.
drevet av Musselwhites blafrende harpearbeid og slitne, sjelfulle vokal og det brennende fretworket til Chris "Kid" Andersen, er det mye grus og fett i disse låtene. Et cover av Little Walters "Just A Feeling" tar sangen tilbake til Delta-skogens dypeste skog og drukner suckeren i en patos som Robert Johnson ville satt pris på.
Nick Moss & the Flip Tops - 'Play It 'Til Tomorrow' (Blue Bella, 2007)
Med bare en håndfull studioalbum, og en enkelt live-plate under deres kollektive belter, Nick Moss & the Flip Tops satser huset med denne ambisiøse, løst konseptuelle og risikable uavhengige albumutgivelsen i 2007. Et sett med to plater, en CD inneholdt 14 låter av den typen scenesviende, moderne elektrisk Chicago-blues som Moss and the Flip Tops hadde blitt kjent for rundt Windy City, mens den andre CD-en bød på et tilsvarende antall akustiske bluesnumre som fremhevet bandets enorme instrumental. talenter.
Albumet fikk Moss and the Flip Tops lagt merke til av mainstream bluespublikummet, og drev dem til fronten av bluesverdenen og skaffet dem alle en haug med Blues Music Award-nominasjoner.
Otis Taylor - 'Respect The Dead' (Northern Blues, 2002)
Som vist av Respekter de døde, Otis Taylor har en tendens til å presse seg forbi barrierene til tradisjonell blues, og skape en ny moderne lyd som inkorporerer rocke- og folkrøtter med Delta-inspirert blues og en litterær og fantasifull låtskriving stil. Taylor løper fryktløst over lyrisk torv som til og med engler frykter å tråkke på, og forteller i sang livene og opplevelsene til afroamerikanere på en brutalt realistisk og ofte foruroligende måte måte.
R.L. Burnside - 'Wish I Was In Heaven' (Fat Possum Records, 2000)
R.L. Burnsides oppfølging av breakout-albumet hans fra 1998 Kom inn, Skulle ønske jeg var i himmelen er en retur til hans tidligere, rootsbaserte Mississippi Hill Country-blueslyd. Lyrisk sett er dette muligens Burnsides dystreste album, med mange sanger hjemsøkt av død og svik, og bærer med seg en stemning like mørk som Delta-jorden.
En håndfull produsenter, ledet av Andy Kaulkin, samt bidrag fra gitaristen Smokey Hormel og scratchers DJ Swamp, Iki Levy og DJ Pete B gir et moderne preg til en kunstform som er nesten 100 år gammel gammel. Burnside skinner gjennom alt det høyteknologiske gimcrackeriet, med en originalitet og talent som plasserer ham sammen med de største navnene i Mississippi-blues.
Shemekia Copeland - 'Never Goin' Back' (Telarc Records, 2009)
Shemekia Copelands Går aldri tilbake drar full nytte av sangerens talenter, albumets fremføringer som spenner fra Chicago-stil blues, R&B og soul til materiale som grenser til rockemusikk. Gjennom det hele leverer Copeland de ekte varene, hennes ekspansive vokal er like i stand til både en sexy hvisking og en truende knurring, noen ganger innenfor rekkevidden til den samme sangen. Går aldri tilbake er et fint utstillingsvindu for Copeland og solid arbeid av sjelfull eleganse og blues fortreffelighet.
Tommy Castro - 'Painkiller' (Blind Pig Records, 2007)
Nå og da vil selv den mest slitne musikkfan finne et album der alle bitene bare faller på plass. Det er tilfellet med Smertestillende, Tommy Castro og bandet hans skyter på alle sylindre mens de ruller gjennom denne livlige samlingen av blues, rock, R&B og soul. Produsent John Porter (Buddy Guy, B.B. King, Santana) har skapt en lys, vakker blanding for disse sangene, som lar Castros karisma og hele bandets talenter skinne rett gjennom høyttalerne dine. Smertestillende vant en Blues Music Award i 2008 som "Årets Contemporary Blues Album", og av gode grunner... dette albumet rocker!
Watermelon Slim & the Workers – 'The Wheel Man' (Northern Blues, 2007)
Watermelon Slims blues... vel, det er rakettvitenskap, genialt nivå, et kutt over din gjennomsnittlige Grade-A-filet i både lyd og smak. Hjulmannen er resultatet av Slims uvanlige musikalske visjon, den ultimate korsveien mellom Delta blues og hillbilly jams som høres ut som Jimmie Rodgers ("The Singing Breakman") og Jimmy Rogers (Chicago blues flott) og kommer ut på den andre siden som den slemmeste arbeidsmannens blues du noen gang vil høre. Hjulmannen fikk en Blues Music Award for Watermelon Slim, mens hans utmerkede band The Workers også tok en for seg selv.
Willie King & the Liberators – 'Freedom Creek' (Rooster Blues, 2000)
Willie Kings Freedom Creek ble spilt inn live på tospors analog i en Mississippi roadhouse, og ga materialet en autentisk gospelglød. Når King uttaler "I'm the Reverend tonight," vet du at han forteller sannheten, med hver sang en preken og hver fremføring berørt av det guddommelige. Kings mangeårige backingband er tett som en tromme, og gir en frittflytende understrøm til Kings grove vokal og stødige gitarriff. Ikke mindre potent enn verkene til Robert Johnson, Charley Patton eller Muddy Waters, King's Freedom Creek er en betydelig samling av moderne blues som er gjennomsyret av tradisjon selv mens man ser mot fremtiden.
