Ofte inkludert i tradisjonelle bryllupsløfter, er delen som krever at kvinner «adlyder» ektemennene sine forankret i århundrer gammel kristen tro og sosiale regler. Etter hvert som kvinner fikk større friheter, har det underdanige ordet blitt et kontroversielt tema. Selv om få par velger å inkludere "adlyde" i bindingen løfter, noen ser på ordet som en viktig del av det ekteskapelige forholdet.
Romersk opprinnelse
Historikere bemerker at den opprinnelige ordlyden som krevde at kvinner skulle adlyde sine ektemenn sannsynligvis oppsto blant de gamle romerne, som så på kvinner som eiendommen til først deres fedre enn deres ektemenn. Som sete for kristendommen reiste denne sosiale regelen fra Roma til andre regioner i Europa, og opprettholdt sin status quo fra middelalderen til kvinnenes suffragistbevegelse.
Bibelsk opprinnelse
Den oftest siterte grunnen til å inkludere ordet adlyde i bryllupsløftene kommer fra Efeserne 5:21-24: "Underordn deg hverandre av ærbødighet for Kristus. Hustruer, underordn dere deres egne menn som dere gjør under Herren. For mannen er hustruens hode, slik Kristus er hodet for menigheten, hans legeme, som han er Frelseren for. Nå som menigheten underordner seg Kristus, slik bør også hustruer underordne seg sine menn i alt."
Religiøs opprinnelse
Til tross for vanlige misoppfatninger, forekommer ikke ordet adlyde i katolske bryllupsløfter. Ordet ble introdusert av Church of England i 1549 da det ga ut sin første Bok om felles bønn. Den reformerte katolske kirke krevde at brudgommene skulle love å "elske, verne og tilbe" og brudene lovte å "elske, verne og adlyde."
Den kvinnelige suffragistbevegelsen oppnådde gjennomgripende endringer, inkludert å oppmuntre Church of England til å tilby et alternativ til det partiske løftet i 1928. En oppdatert, men uautorisert versjon av Book of Common Prayer foreslo at bruden og brudgommen kunne resitere de originale løftene eller begge love å bare "elske og verne" hverandre. Ordet ble droppet fra episkopale ekteskapsseremonier seks år tidligere.
Ordet ble nok en gang undersøkt i USA i løpet av 1960-tallet, da det praktisk talt forsvant fra amerikanske kristne seremonier.
Moderne tolkninger av adlyde
Gjennom en historisk linse bærer løftet om å adlyde en ektemann negative konnotasjoner. Flertallet av moderne kvinner fortsetter å tolke betydningen av ordet som underkastelse av fri vilje. Noen kristne kvinner omfavner imidlertid ordlyden igjen, og ser på løftet som et løfte om å respektere ektemannens ønsker. Det er ikke et tegn på svakhet men snarere en urokkelig tillitserklæring og ubetinget støtte i mannens rolle som husholdningsoverhode.
Siden dette er en verdifull gave, må ektemenn nærme seg dette løftet med rene hensikter, forsiktig med å bare stå fast på ting som er dypt viktige og først etter seriøst vurdert konens mening. Det ovennevnte siterte Efeserbrevet fortsetter med å liste opp de mange ansvar ektemenn har overfor sine koner (5:25-33). Når han tar sitt ansvar som leder på alvor, argumenterer bruder, da blir det å love å adlyde et enkelt valg.
Noen bruder velger å tolke adlyde som å opprettholde løftenes verdier og respektere forholdet. Andre par velger å degenerere det tradisjonelle løftet ved å love begge å adlyde. Dette alternativet gjenspeiler likheten som forventes i forholdet, det gjensidige ansvaret bruden og brudgommen begge har for å beskytte, verne om og elske hverandre.
Tallrike bruder har rapportert på nettet, inkludert Ayanna Black bloggen hennes, "Should Obey Be In Your Marriage Vows?" at første gang de hørte løftet var ved alteret. De fleste kristne kirker gir alternativer til bryllupsløftene, så det er avgjørende at par nøye vurderer meningen bak ordene før de gir løftet.
