1985 var definitivt et overgangsår innen popmusikk, en periode som lå på grensen til sistnevnte sone. ny bølge og synthpop og den tidlige rumlingen av hårmetall. Men på sin egen måte reflekterte det ofte ingen av disse stilene, og okkuperte sin egen spesielle plass i løpet av tiåret. Her var det plass til rett frem rock, men også uforskammet dansemusikk og post-new wave keyboardpop. I hovedsak var kanskje 1985 det mest organiske og innbydende året i tiåret når det gjelder musikalsk variasjon. Uansett hvordan det er beskrevet, her er en liste – uten spesiell rekkefølge – over noen av 1985s beste og mest minneverdige poplåter.
Tears for Fears - "Everybody Wants to Rule the World"
I 1985 var denne sangen overalt og alt for musikkfans. Den har en svært tilgjengelig pop/dance-beat, umiddelbare og kraftfulle melodier og noen kraftgitarer i akkurat de riktige øyeblikkene. Alle disse elementene utgjør en av de sterkeste singlene på 80-tallet, en melodi som setter søkelyset på det høye vokal av Curt Smith (i en noe sjelden hovedvokalvending) samt noe spennende lyrisk sosialt kommentar. Hvor inspirerende musikken enn er, ordene er nedslåtte, kanskje til og med dystopiske, ettersom ideen om å "holde hender mens veggene faller" høres litt mer ut som Nero enn
Dire Straits - "Money for Nothing"
Skjønt mest kjent kanskje for sin minneverdig animert musikkvideo, dette kjente Dire Straits melodien byr på flere elementer som var en relativ knapphet under store deler av 80-tallet: holdning, humor og selvironiskhet. Og kombinert med Mark Knopflersin allerede veletablerte gitarheroikk (hans gitarriff i denne sangen er fortsatt en av rockens mest uforglemmelige) og en gang-i-livet melodisk hook i broen ("We've got to installer mikrobølgeovner... / Tilpassede kjøkkenleveranser"), samler sangens positive egenskaper seg til et brennende, enestående 80-tall øyeblikk. På den tiden husker jeg at jeg tenkte at jeg hadde hørt dette sporet for mange ganger til å gå glipp av det, men lydstrukturen og det unike perspektivet holder seg utrolig godt alle disse årene senere.
Mr. Mister - "Broken Wings"
Det åndelige, nesten religiøse blåøyd sjel av denne sangen, en annen nummer 1-hit som styrte eteren i 1985, blandet post-new wave-musikerskap med solid låtskriving for å bli et uutslettelig spor for tiåret. Bandet som produserte hiten fikk mye hån for sin glatte, bevisst polerte tilnærming, men som veteraner fra L.A. sesjonsmusikerscenen gruppens medlemmer hentet sannsynligvis ganske enkelt fra brede stilistiske påvirkninger som et spørsmål om kurs. Dette kan ha ført til det som noen oppfattet som utvannet, sprudlende øregodteri, men melodiene fortsetter å sveve... som på helt funksjonelle vinger. Richard Page er en god sanger, og opptredenen her kan knapt nektes å være en av tiårets mest lidenskapelige.
Animotion - "Obsession"
One-hit wonder eller ikke, denne synth-pop/dance-hybriden fikk sin plass i 80-tallets pantheon gjennom sin frekke, lune og overdådige komposisjon enda mer enn sin glorete presentasjon. Det hadde nok mye å gjøre med at underprestasjoner glam rock legenden Michael Des Barres co-skrev låten noen år tidligere, og strømmet inn et enestående merke og nivå av flamboyance som skilte seg ut som ingenting annet kunne. Når det gjelder selve sangen, gir gruppeledere Bill Wadhams og Astrid Plane en effektiv kjemi til saksgangen, men det har aldri vært noen tvil om at keyboard-riffet er den sentrale godbiten på dette spesielle dansegulvet fra 80-tallet konfekt.
'Til tirsdag - "Voices Carry"
I dag står Aimee Mann blant de fineste og mest utfordrende singer-songwriterne i sin generasjon, og viser en produktiv produksjon som nesten alltid genererer mye kritikerroste. Tilbake på 80-tallet som den noen ganger rottehalelederen for new wave-antrekket 'Til Tuesday, ledet hun likeledes en rekke sterke om enn oversett pop/rock-utgivelser. Men ved en anledning brøt bandet gjennom til den store tiden, og ga ut denne nesten feilfrie popsingelen som nådde nr. 8 i 1985. Ved å kombinere drømmende tastaturer med et unikt feministisk tema om romantisk uavhengighet, ble Mann & Co. tingen til 80-tallslegenden.
Corey Hart - "Never Surrender"
Selv om de fleste husker denne kanadiske singer-songwriteren for å ha på seg ultrafiolett-beskyttende briller på upassende tider på døgnet (det vil si etter skumring), hans høyeste hitliste og sannsynligvis hans fineste singel var denne oppløftende nr. 3-treff. Og tingen med Hart som nok få var klar over på den tiden, er at han var en genuin artist med ansvar for sitt eget materiale. Det var ingen profesjonelle låtskriverteam involvert her, bare en grei mainstream-rocker med en heftig sensitiv side. Hvis du noen gang trenger knyttnevepumping arenarock-stilt inspirasjon for en arbeidsdag, bare skru opp denne og ignorer manglene dine et øyeblikk.
a-Ha - "Ta på meg"
Når temaet for denne sangen (eller det norske bandet som spilte den inn) kommer opp, har de fleste musikkfans en tendens til å huske sporets banebrytende animerte musikkvideo sterkest. Eller kanskje de gjør narr av falsettvokalen som truer med å knuse glassgjenstander i kjøkkenskap halvveis i byen. Men i virkeligheten er det mest bemerkelsesverdige aspektet ved denne nr. 1-hiten ikke engang dens uforglemmelige keyboardåpning og gjentatte riff-tema, men dens generelle kvalitet fra start til slutt. Amerikanske lyttere skjønte nok aldri nøyaktig hva disse skandinavene sang om, men de fleste av oss kjente transcendent pop da vi hørte den. Og det har på mange måter alltid vært nok.
Phil Collins og Philip Bailey - "Easy Lover"
Den som tenkte å kaste en av sjel og funk's fineste falsettsangere sammen med den aller kaukasiske Phil Collins må ha fått en mengde hevede øyenbryn og sidelengs blikk etter hans eller hennes introduksjon av ideen. Men på en eller annen måte gjør den merkelige sammenkoblingen underverker på denne livlige midttempo-rockeren som de to artistene også har skrevet sammen. Ingen har noen gang anklaget Collins for ikke å være en god sanger, men Baileys tilstedeværelse bidrar til å redusere lidenskapsunderskuddet som plager noen av Collins 'milquetoast soloopptredener som "Sussudio." Muskuløs gitar bidrar også til å få mest mulig ut av hver sangers stilistiske styrker. Melodisk rik og fylt med energi og moro, er dette et av Collins' fineste øyeblikk gjennom tidene.
ABC - "Vær nær meg"
Det tok en lesers alvorlige, nesten desperate kamp for å identifisere utøveren av denne låten for meg å innse hvor staselig og delikat den er som en poplåt. Dette britiske bandets blanding av debonair synthpop med en underliggende Motown obsession ga definitivt et unikt element til 80-tallsmusikken. Til syvende og sist blir selve sangen litt for repeterende, men det faste grepet om melodien som vises i kjernen hjelper til med å gjøre opp for slike overbærenhet. Bare enkelte britiske band kunne slippe unna med denne typen tullete, overdreven og klebrig eleganse, og ABC var absolutt en av dem.
Survivor - "Høyt på deg"
Smak dab midt i Reagans økende War on Drugs, overlat det til en alvor, kraftballade-Pop/rock-band som Survivor for å undergrave den kampanjen gjennom en utilsiktet satirisk bruk av romantisk metafor. Eller kanskje jeg bare leser for mye i dette. Sannsynligvis det vi har her er bare et av mainstreamrockens mest enkle band som har det litt moro. På en typisk overspent måte delte bandet med konkurrenter som Reise og Utlending, Survivor gjør en nøyaktig om tvungen sammenligning mellom rusavhengighetens herjinger og forelskelsens stålsatte grep. Eller noe.
