Skoler av alle slag og på alle steder kan være like hjemsøkt som hus, slott og slagmarker. Kanskje mer. Noen ganger er det legender om elever, lærere og ansatte som døde der, muligens som står for hjemsøkelsene... men noen ganger ikke.
Her er fire sanne historier om en hjemsøkt barnehage, en ungdomsskole og en internatskole som lar deg sjekke rundt hvert hjørne og nede i hver gang.
Det lille barnehagespøkelset som venter på foreldre
I en årrekke har C.V. jobbet på en barnehage og hadde mange ganger hørt historier om spøkelse av en liten gutt som av og til dukket opp der. For eksempel, når en rekke barn ventet utenfor på at foreldrene skulle hente dem, stod han blant dem og forvirret de ansatte med hensyn til hvor mange barn som faktisk var der.
CV. var skeptisk til disse historiene - helt til en venn hadde førstehåndserfaring med det lille spøkelset. Denne spesielle kvelden, C.V., var en venninne og mannen hennes på skolen og hjalp til med å sette opp barnehagen for det nye skoleåret. Klokken var omtrent 20.00. da mannen kom inn utenfra og sa at han hadde sett en liten gutt der ute. Han prøvde å snakke med ham, men fikk ikke noe svar. Han antok at det var sønnen til en av de andre medarbeiderne, og han sa til henne at hun skulle holde et øye med ham fordi det ble mørkt og kaldt ute.
Medarbeideren ga ham bare et forvirret blikk og sa at hun ikke visste hva han snakket om. Mannen så mot døren til bakrommet der barnet sto og så på ham, og spurte igjen kollegaen hvorfor hun ville la sønnen løpe rundt ute i kulde og mørke. Nå ble det litt irritert, og kollegaen svarte at hun ikke hadde tatt med seg sønnen. Da mannen så mot døren igjen, var barnet nå borte.
Noe senere ble det installert et alarmsystem med videoovervåking i skolen. "En dag ringte regissøren inn noen av medarbeiderne for å fortelle dem at de hadde noe på kassett," C.V. sier. "De hadde faktisk tatt opptak av barnehagedøren som åpnet seg veldig sakte... så lukk - uten at noen var der." Tidspunktet for opptaket var 03.00 og alarmen gikk aldri.
The Dog and Orb på Kangaroo Inn School
I 1993 var Deb i år 9 på en skole i en avsidesliggende del av Australia. Det var mars da dagene i Australia ble kortere og været kjøligere. Debs klasse og 8-elevene nøt en overnatting på skolen.
Skolen ble kalt Kangaroo Inn, oppkalt etter noen gamle ruiner som var i nærheten. "Fjellveggene og en vinduskarm var alt som var igjen av det gamle gjestgiveriet, konstruert og brukt under gullrushet," sier Deb. "Tilsynelatende ble det kinesiske paret som drev vertshuset begravet under skolen et sted, men ingen visste sikkert."
Deb ble satt på kokkevakt, grilling av pølser og karbonader til te. Rundt klokken 18.30 kom noen av kameratene hennes ned for å spørre hvor lang te skulle bli. "Da jeg laget grillen," sier hun, "hørte jeg en hund bjeffe. Det var ingen hunder på skolen! Jeg kunne høre bjeffingen komme innenfra. Jeg var i ferd med å undersøke da en liten hund - en Jack Russell, tror jeg - spratt ut av veggen. Den løp rundt og bjeffet, så gikk den over til Tech Studies-rommet og løp gjennom den veggen inn i rommet."
Dette var ingen barns fantasi. En av lærerne, som overnattet hos barna, kom ut for å finne hunden han hørte bjeffe. Deb fortalte læreren hva hun så, og læreren svarte: "Vel, denne skolen er ment å være hjemsøkt, men ikke av en hund."
Da de hørte bjeffingen igjen, løp de alle til den andre siden av Tech Studies-bygningen. Til deres forbauselse ble hunden stående halvparten i veggen, bjeffer. "Vi kunne ikke se halen eller bakbena hans," husker Deb. «Mens vi så på, fløt en kule ut av veggen, glødende grønn. Hunden fulgte den og bjeffet konstant."
På dette tidspunktet var tre andre elever og en annen lærer vitne til fenomenet. Så fløt hund og kule opp i luften og ble borte fra syne i den mørke himmelen.
"Jeg har aldri sett noe lignende siden," sier Deb, "men noen elever i 12. klasse fanget visstnok videoopptak av en grønn kule tidligere - rundt 1988-1989. Noen lærere rapporterte også at de ble rystet av skuldrene eller kjente kalde flekker når de låste skolen sent på kvelden når overnattinger eller hendelser på skolen skjedde etter skoletid. Jeg antar at den gamle skolen min var hjemsøkt, men uansett hva som skjedde har aldri skadet noen, bare skremt oss ut."
Den lille gutten i sovesalen som hadde en fortid
Christina gikk på en internatskole i Ft. Apache, Arizona tilbake i oktober 2006. Det var hennes første år på skolen, men en av hennes beste venninner hadde vært der i tre år og hatt en rekke skumle opplevelser der.
For eksempel, en dag hun gikk forbi trappen som førte til andre etasje, hørte hun det som hørtes ut som en liten gutt som lo, og hun kunne høre fottrinnene hans gå opp trappene. For å undersøke, gikk hun opp trappene og så ned i gangen, men hun så ingenting. Hun sjekket alle rommene i etasjen over, men hun så og hørte ingen.
Da venninnen til Christina kom tilbake til soverommet hennes, kikket hun i kommodespeilet og så en blek liten gutt sitte på sengen hennes. Men da hun snudde seg, var han borte. Da Christina kom inn i rommet fortalte venninnen henne alt hun hadde sett og hørt. Hun beskrev den lille tilsynekomsten som å ha blondt hår, et blekt ansikt, og hadde på seg en stripete skjorte og falmede blå bukser.
«Jeg trodde på henne,» sier Christina. "Jeg ville se denne spøkelsesgutten, så jeg satt på bunnen av trappen i omtrent en time hver dag. Jeg hørte ingenting på omtrent en uke, så ga jeg opp."
To uker senere har Christina imidlertid sitt eget møte med spøkelsesgutten. En morgen hadde hun nettopp gått ut av dusjen og gikk inn på rommet sitt for å legge fra seg sjampoen og håndkleet. "Jeg åpnet skapet for å henge håndkleet mitt på skapdøren min," sier hun, "og da jeg skulle lukke døren, så jeg ham - den lille gutten akkurat slik venninnen min beskrev."
Christina og det lille spøkelset stirret på hverandre et øyeblikk, og så forsvant han i et øyeblikk. «Jeg så ham aldri igjen», sier Christina. "Jeg visste at hybelen pleide å være et sykehus og hadde mange syke og døde mennesker. De sa at rommet min venn og jeg er i er der en liten gutt døde av lungebetennelse."
Den plystrende nonnen
Cate var også på en internatskole da hun hadde sin hjemsøkende opplevelse. Det var en amerikansk internatskole i England – en bygning som dateres tilbake til 1600-tallet. I løpet av Cates første år på skolen, var hybelen hennes over et gammelt "vognhus" for hestene som ble bygget i nærheten av skolens hovedbygning, et gammelt herskapshus. Busshuset grenser til en merkelig, høy bygning som også er en hybel.
På et tidspunkt i historien var bygningen et kloster, eller nonnekloster, der religiøse nonner en gang bodde.
En kveld var Cate oppe veldig sent og fullførte leksene sine. Klokken var omtrent 02.30 og en av romkameratene hennes studerte fortsatt og en annen romkamerat gjorde seg klar til å legge seg. "Da jeg organiserte bøkene mine, hørte vi plutselig plystring komme fra vinduet på rommet vårt," sier Cate. «Vinduet så ned over en hage som koblet oss til den gamle nonneklosterbygningen. Rommet vårt var fire etasjer opp fra bakken, og plystringen hørtes ut som den kom rett utenfor vinduet som om noe svevde der."
For redde for å undersøke mer, satt de tre jentene bare og stirret i vinduet og hørte på plystringen. Etter noen øyeblikk stoppet det. «Det var ingen vind den natten,» husker Cate, «og vi kunne ikke ha hørt noen så tydelig plystring fra bakken. Dessuten, hvem ville vært ute klokken 02:30?"
"Mange historier har blitt fortalt at nonneklosterbygningen er hjemsøkt av en nonne som begikk selvmord for århundrer siden ved å hoppe fra et vindu. Var det hun utenfor vinduet vårt den kvelden og plystret til oss? Jeg antar at vi aldri får vite det."
