Livet til en langdistansebilsjåfør er vanskelig. Lange, kjedelige timer på veien, borte fra familien i dager eller uker av gangen. Som Mike L. forklarer, er de også vitne til mange rare og utrolige ting på sine mellomstatlige reiser. Likevel var ikke Mike forberedt på det han opplevde en sommernatt på et lite lastebilstopp midt i ingensteds... neppe stedet hvor man kan forvente et spøkelse - hvis det er det det var. Dette er Mikes historie...
Jeg er en over-the-road lastebilsjåfør og kjører på tvers av alle de nedre 48-statene. Jeg ser noen uvanlige ting fra tid til annen, men ingenting kan sammenlignes med det jeg møtte i Palestina, Arkansas i midten av juni 2011.
Jeg var på en lang reise fra Detroit, Michigan til Houston, Texas. Dette var dag tre av turen min, og jeg begynte å gå tom for kjøretimer for dagen. Jeg la merke til en lastebilstopp/bensinstasjon på siden av I-40, dro og bestemte meg for å kalle det en natt. Jeg løp foran skjema, så jeg skulle ha en lang, fjorten timer lang pause i stedet for de vanlige ti.
MIDT I INGENSTES.
Jeg likte ikke området, men hadde ikke noe annet valg. Badene var ustelte og hadde nok graffiti på veggene til å klassifisere seg selv som et lastebilstopp i byen, selv om jeg praktisk talt var midt i blinken. Det var også en liten butikk, med parkering for bare et dusin lastebiler. Etter å ha vasket opp kjøpte jeg en ny arbeidskniv, litt varm mat og dro ut til lastebilen min.
Jeg satt i kapteinsstolen og hørte på radio mens jeg spiste middagen min med vinduene nede og slapp inn den tørre vinden. Mississippi-elven hadde akkurat begynt å flomme, men det hadde ikke vært regn på over en uke. Området rundt begynte å ligne Nevada mer enn Arkansas.
Jeg fullførte måltidet og ryddet opp litt. Jeg gled ut av setet og ut på fortauet mens et vindkast traff meg. Jeg ruslet bort til søppelcontaineren, kastet søppelet mitt inn og begynte sakte å gå tilbake til lastebilen min. Jeg fisket opp en sigarett uten filter og lente meg mot den insektssprutede siden av lastebilen min og tente den med lighteren. Jeg nøt røyken mens jeg så solen gå ned under horisonten. Noen flere lastebiler hadde rygget inn i flekker. Jeg så en fyr som gikk ut av butikken med en flaske øl i hånden og så seg nervøst rundt mens han raskt gikk bort til lastebilen sin. Livet til en lastebilsjåfør. Noe interessant og nytt hver dag. Risikerer jobben sin over en, elendig øl.
Jeg klatret tilbake inn i førerhuset på lastebilen, falt tilbake i soveplassen, skiftet til en pysjamas og la meg for å hvile meg litt. Jeg gadd ikke stille inn en alarm. Jeg kjente søvnen smyge seg over meg og aksepterte den mens jeg drev bort i drømmeverdenen.
VÅKET.
Jeg våknet med at førerhuset på lastebilen gynget voldsomt, og veltet vannflasken jeg hadde plassert på "nattbordet" mitt på gulvet. Jeg satt rett opp, helt våken og trykket på knappen på lastebilens radio/alarm. Klokken var litt etter tre om morgenen. Jeg strakte meg ned og tok tak i flasken med vann som hadde falt, vridd av korken og tok noen dype slurk før jeg lurte på hva som hadde rystet lastebilen min så voldsomt. Så husket jeg: vinden. Jeg slo meg ned igjen, fikk pulsen tilbake under hundre og la hodet ned på puten. Lastebilen gynget igjen, veltet askebegeret mitt som jeg hadde satt i koppholderen og kastet igjen vannflasken min på gulvet.
Jeg slo på taklampen, tok på meg skoene og tok en ny sigarett fra sekken. Jeg åpnet gardinene, satte meg i kapteinstolen og slo av sovelyset. Jeg åpnet døren og la merke til at den hadde avkjølt seg betraktelig. Jeg slo av lastebilen, stakk nøklene i lommene og klatret ned på fortauet for å se meg rundt.
På denne tiden av natten hadde lastebilstoppet bare lys rundt bensinpumpene, og lyset deres kunne ikke nå lastebilens parkeringsplass. Jeg så meg rundt et øyeblikk, tente sigaretten min... og så la merke til noe. Vinden hadde sluttet å blåse. Jeg lurte på hva som hadde fått lastebilen min til å gynge så voldsomt. Jordskjelv kanskje? Jeg visste at det var rapportert noen få rundt Memphis, og jeg var sannsynligvis nær nok til å ha følt en skjelving, men den gyngende bevegelsen føltes ikke som et jordskjelv. Det føltes som om vinden traff siden av lastebilen min med et kraftig vindkast.
ÅPENBARINGEN.
Nysgjerrig og forsiktig gikk jeg rundt foran på lastebilen min til passasjersiden og så ned langs tilhengeren min. Jeg la merke til bevegelse. Lavt til bakken, omtrent fire fot. Ikke fort. Jeg brukte nøklene mine til å låse opp døra på passasjersiden, hoppet opp og tok tak i den store lommelykten fra et oppbevaringsrom. Jeg klatret ned igjen og lukket og låste døren.
Jeg klikket på lyset og lyste det ned langs siden av tilhengeren min. Det var en ung jente som sto ut på feltet omtrent ti fot bak lastebilen min, men da jeg så hardere, var hun ikke der.
Vel, som jeg sa tidligere, lastebilsjåfører ser noe nytt hver dag. Dette var absolutt nytt. Jeg begynte å gå bakerst på lastebilen min og skannede feltet med lommelykten for spor etter jenta jeg nettopp hadde sett. Da jeg nådde baksiden var det ingen spor. Det må ha vært et triks for øynene. Pokker, jeg har ikke engang våknet helt enda. Jeg kikket over skulderen. Det var ingen biler ved pumpene og ekspeditøren hadde definitivt ikke lagt merke til meg.
Jeg kjente «the call of the wild» komme og hadde ikke så mye lyst til å gå inn i butikken iført pyjamasen min. Jeg var i midten av ingensteds og ingen kunne se meg, så jeg skjønte ingen skade, ingen stygg. Jeg sto bak på tilhengeren og gjorde min forretning, så meg rundt etter den jenta igjen (håper også at hun ikke gjemte seg bak noe og så meg gjøre dette).
LEKT MED.
Jeg la fra meg alt og gikk til førersiden av lastebilen min mot førerhuset. Jeg tok de siste dragene av sigaretten og kastet den inn på parkeringsplassen, brukte nøklene mine til å låse opp lastebilen og åpnet døren. Akkurat da jeg satte foten på kåpa, hørte jeg et tydelig fnising. En jentes fnis. Jeg gikk ned igjen og lyste rundt med lommelykten. Ingenting.
"Dette begynner å bli litt skummelt," sa jeg høyt.
«Han hørte meg», svarte en liten jentestemme tilbake.
Jeg hoppet baklengs vekk fra lastebilen min. Stemmen kom fra innsiden drosjen! Noe var galt. Jeg hadde hele lastebilen låst mens jeg gikk rundt. Det var ingen måte at noen kunne ha kommet seg inn uten å knuse et vindu. Jeg stjal meg selv for det som i det minste skulle bli et ubehagelig møte, tok et steg opp på kledningen og lente hodet inn i lastebilen.
"Er det noen her inne?" Jeg spurte. Jeg trykker på bryteren for å slå på lyset på soveplassen. Jeg klatret inn. Jeg la et kne på setet og kikket inn i sovekøya.
"God natt," sa en myk stemme, som så ut til å komme fra alle rundt meg. Jeg rystet til da jeg hørte ordet og kjente en kald kulde løpe gjennom kroppen min. Jeg skled av setet og reiste meg i førerhuset, og støtet tinningen fra oppbevaringsboksene. Jeg så meg rundt i den sovende. Ingen var der.
NOE... UMENNESKELIG.
Jeg snudde meg og sto inn i førerhuset for å lukke døren da jeg så den unge jenta stå utenfor lastebilen min på fortauet og så opp på meg med livløse øyne. De øynene, skjønner du, var ikke ment for en person. De var designet for et rovdyr, og plutselig følte jeg meg som et bytte.
Jeg strakte meg frem og slo igjen døren og knipset på låsen. Jeg bestemte meg raskt for at jeg ikke skulle bli her resten av natten. Jeg vred om nøkkelen og hørte lastebilens motor buldre til live, sammen med den velkjente, irriterende summingen som var lufttrykkmåleren min som fortalte meg at jeg ikke hadde nok luft til å løsne bremsene. Jeg tok et skjult blikk ut av vinduet, og der sto hun – stille som et tre, så opp på meg og smilte. Jeg ønsket ikke å komme nærmere vinduet før jeg var klar til å sette i gang lastebilen min. Dette var feil, og jeg ville ikke ha noen del av dette.
Den «jenta» var ikke menneskelig, i hvert fall ikke lenger. Det var nesten som om hun var noe så umenneskelig at det ville ta form av et menneske. Det er vanskelig for meg å forklare, og jeg føler meg kvalm bare jeg tenker på det. Jeg hørte sirenen slå seg av og traff ventilene for å tilføre luft til bremsesystemet mitt. Da systemet begynte å lufte seg, kom sirenen på igjen.
Drit i dette, Jeg tenkte for meg selv. Jeg har nok å komme meg ut herfra. Jeg koblet ut clutchen, satte lastebilen i gir og brølte ut av parkeringsplassen som om djevelen selv var bak meg... som, for alt jeg visste, han var.
Jeg så i sidespeilet mitt da jeg skulle begynne å svinge til høyre og så jenta vasket seg i det røde og gule lyset fra kjørelysene mine. Hun smilte til meg og vinket. Jeg fløy gjennom girene mine like raskt som de ville la meg da jeg kom tilbake til motorveien.
KNIVEN OG POSTKORTET.
Jeg kjørte i omtrent førtifem minutter, og trykket gjentatte ganger på bryteren for å slå på innvendig lys for å se meg rundt i førerhuset og den sovende før jeg endelig oppdaget en større lastebilstopp ved neste avkjørsel. Etter å ha rygget inn på en av de få gjenværende plassene som var igjen, slo jeg av lysene og skrudde på lyset på soveplassen mens jeg gikk inn på baksiden. Så pause.
På butikken hadde jeg kjøpt en suvenir. Ikke noe fancy, bare et postkort med et bilde av Arkansas på. Jeg hadde også kjøpt en ny kniv. Jeg hadde aldri engang tatt kniven ut av esken og husket at jeg la postkortet i en skuff for oppbevaring. Spissen av bladet hadde blitt drevet direkte inn på stedet på I-40 hvor jeg opprinnelig hadde stoppet for natten! Bladet hadde blitt drevet dypt og festet postkortet til nattbordet mitt!
Det tok meg flere minutter å få kniven løs nok til å trekke den fra nattbordet. Heldigvis, da jeg snudde postkortet, hadde det ikke blitt lagt igjen noen melding til meg.
Den dag i dag vet jeg ikke hva jeg så. Jeg hører andre lastebilsjåfører snakke om merkelige ting de ser på motorveier, amerikanske motorveier og statlige ruter, men jeg har aldri nevnt min erfaring. Jeg har alltid følt at bare ved å nevne henne, ville jeg gå tilbake til lastebilen min og der ville hun være, sitte på køya og vente på meg.
Jeg kastet postkortet og kastet kniven i en søppelcontainer. Jeg fikk et nytt postkort fra Arkansas, bare for å holde samlingen i gang. Jeg har 36 så langt.
