Kan livløse gjenstander hjemsøkes? Kan en ånd feste seg til en bestemt ting og deretter forårsake uforklarlige hendelser rundt den?
Jeg mottok en interessant historie fra en leser, Laura. Laura er en dyktig maler og har solgt mange av verkene sine til enkeltpersoner og bedrifter rundt om i USA. Spesielt ett maleri er ulikt noe annet som Laura noen gang har gjort. Motivet er til å begynne med høyst uvanlig: det er basert på et paranormalt fotografi -- et fotografi som kan ha tatt bildet av et hodeløst spøkelse.
Kan dette spøkelset ha knyttet seg til Lauras maleri? Les historien hennes... og du bestemmer.
Det hjemsøkte maleriet
I 1994 plasserte James Kidd, en kommersiell fotograf, et av bildene sine utstilt på et galleri i Tombstone, Arizona hvor jeg viste noen av oljemaleriene mine. Bildet var den gamle diligensen ved Tombstone. Han tok først et bilde av diligensstoppet og en gammel diligens, og så viklet han ikke kameraet slik at han kunne få et dobbelteksponert bilde med en annen gammel vogn i forgrunnen.
Da bildet ble fremkalt, avslørte det imidlertid noe uventet. Stående på en tømmerstokk til venstre for vogna står en figur som fotografen ikke så da han tok bildet. Ved nærmere ettersyn ser figuren ut til å være en hodeløs mann! Figurens kåpe, bukser og støvler er ganske enkle og lette å se. Men han har ikke noe hode. Fotografen sier at bildet har blitt undersøkt av Kodak og andre eksperter for å bevise at han ikke behandlet det på noen måte. [Originalbildet kan sees på Ghosts of Tombstone.]
Jeg klarte ikke å komme over det bildet og spurte ham om jeg kunne lage et oljemaleri av det. (Jeg gjør de fleste av maleriene mine fra bilder jeg har tatt.) Han sa at jeg kunne. Hjemme i Sierra Vista, Arizona, begynte jeg å jobbe med et 16 x 20-tommers oljemaleri basert på bildet.
Da jeg var omtrent halvveis i å fullføre maleriet, begynte jeg å få en merkelig følelse. Jeg begynte å spørre meg selv: Hvorfor i all verden ville jeg male dette bildet? Og kanskje jeg aldri skulle ha begynt på det. Men jeg gjorde det ferdig. Og så begynte noen veldig merkelige, uforklarlige ting å skje rundt hjemmet mitt -- tilsynelatende sentrert rundt det maleriet.
Jeg tror ikke på spøkelser, men jeg kan ikke for mitt liv forklare hvordan eller hvorfor disse merkelige ting har skjedd. Jeg kan ikke tilskrive alle disse hendelsene direkte til maleriet, men de har alle funnet sted siden det har vært i huset mitt -- og er helt uforklarlig.
Spøkelsen begynner
Kontorskader. Jeg tok det innrammede maleriet med noen andre for en visning på et forretningssted. Vi hengte opp spøkelsesmaleriet på veggen bak en kontorpult. Tre dager senere ringte folk fra kontoret og ba meg komme og hente spøkelsesmaleriet. Hver morgen, hevdet de, var maleriet skjevt. De ville rette den, og neste morgen ville den være skjev igjen. Også avtaler ble på uforklarlig vis rotet til og papirer ble borte. De var faktisk redde for det. Jeg tok maleriet tilbake.
Mystisk lekkasje. I 1995 flyttet mannen min og jeg inn i et helt nytt hjem i Tennessee. Vi lurte på om denne spøkelsesaktige hendelsen ville stoppe. Men det gjorde de ikke. Merkelig nok hadde taket på garasjen til dette nye hjemmet en lekkasje da det regnet. Takleggerne kom ut tre ganger for å reparere den, og selv om de jobbet med det sa de at de ikke kunne finne årsaken til lekkasjen. Det ga ingen mening. Ingenting de gjorde stoppet lekkasjen. Til slutt spurte mannen min meg hvor spøkelsesmaleriet var. Den sto lent mot veggen mellom stue og garasje. Vi flyttet maleriet... og garasjetaket lekk aldri igjen.
Sølt salt. En kveld holdt jeg på å lage middag. Vi hadde en øybar og det var der jeg dekket bordet. Jeg tok opp salt- og pepperbøssene, som var to små hermetikkglass med håndtak, og satte dem på stangen. Jeg gikk til døren og ropte til mannen min at middagen var klar. Da jeg kom tilbake til baren, ble det sølt salt over den og på gulvet. Saltbøssen, stående oppreist, var fortsatt der jeg hadde satt den ned. Vi har ingen dyr eller barn i huset som kan skylde på utslippet. Det er helt uforklarlig.
Telekinetisk sjøstjerne. Mannen min og jeg satt i garasjen og snakket med den lille nabojenta som hadde kommet på besøk. På garasjeveggen sto tre store tørkede sjøstjerner. De hang sikkert på takspiker. Garasjeporten var åpen, men det var ingen vind eller luftbevegelse. Plutselig kom den største sjøstjernen seilende fra veggen og landet på betonggulvet. Den seilte over gulvet omtrent seks til syv fot.
Ødelagt port. En tung port som ville vært vanskelig å fjerne, falt av stolpen uten noen åpenbar grunn. All maskinvaren var helt intakt.
Det sprukne glasset. Denne hendelsen skremte meg virkelig fordi den kunne ha skadet meg. Vi hadde gjort litt hagearbeid og gikk inn i garasjen for å hvile der det var kult. Mannen min sa at han ville blande noen drinker til oss. Han kom tilbake med drinkene i tykke gullfargede glass med isbiter. Vi avsluttet drinkene våre, og han sa at han skulle ha en til, og jeg sa at jeg også ville. Så blandet han dem i huset og tok dem ut. Jeg hadde tatt en eller to slurker fra drinken min da jeg så ned for å se at en stor glassbit hadde blitt knust av toppen av glasset.
Det var helt greit første gang jeg drakk av det. Med en gang trodde jeg at mannen min hadde banket på noe, men han sverget at han ikke hadde det. Vi så over hele garasjegulvet etter glassbiten, men fant ingenting. Vi gikk inn i huset hvor mannen min fikset drinkene og gikk ned på gulvet med lommelykter og så. Ingenting. Jeg helte resten av drinken gjennom en sil for å se om glassbiten hadde falt i, men det var ingenting. Det manglende stykket var for stort til å svelge uten at jeg la merke til det, men jeg hadde fortsatt en vond følelse i magen. Vi fant aldri den manglende glassbiten.
Den vantro. Jeg har alltid tatt bilder av maleriene jeg har laget. Folk ber om å få se bildene av maleriene mine og sier de fleste alltid at de ikke vil røre bildet av spøkelsesmaleriet. Jentene på skjønnhetsbutikken ville at jeg skulle ta med bildene mine, og en kvinne begynte å skryte av at hun ikke trodde på spøkelser og at det var dumt av dem å unngå å ta på bildet. "Bare la meg se det," sa hun. Hun tok bildet, så nøye på det og bare lo. Den natten hjemme hos henne falt en klokke som hadde stått på veggen i 40 år og knuste i hundre deler.
Den disige figuren spiller en hånd. Naboen vår ville vise sin svigermor bildene av maleriene mine og tok dem med seg hjem. De lot bildene ligge på bordet og begynte å spille et trehånds kortspill der en dummy-hånd må deles ut. Da de plukket opp dummy-hånden, var hvert kort i dummy-hånden i én farge. Det skremte dem til døde, fortalte han meg. Han reiste seg og gikk ut for å flytte vannsprederen, og den dag i dag sverger han fortsatt at han kunne se en hvit disig figur av en person kommer rundt hjørnet. Han kom løpende tilbake til huset mitt med bildene og sa at han aldri ville røre dem igjen.
Bank bank. Det siste dette spøkelset gjorde var slå på inngangsdøren vår. Min mann og jeg hørte det begge samtidig. Men våre to schæferhunder hørte ikke bankingen. Ingen var ved døren.
Foreløpig henger maleriet i huset vårt. Noen få personer har spurt om å få kjøpe maleriet, men jeg er redd for å selge det. Hva ville et ulykkelig spøkelse gjort i livet deres?
Jeg tror fortsatt ikke på spøkelser... Men hvis jeg hadde hatt det å gjøre om, ville jeg ikke ha laget dette maleriet.
Tilfeldigheter? Overaktiv fantasi? Eller er det bare mulig at noe ukjent energi omgir portrettet av det hodeløse spøkelset?
