Rockemusikk fra Clinton-tiden var mangfoldig – høyt, stille og igjen høyt. Og personlighetene var enda høyere. Med litt forstadsangst og selvutslettende vidd, etset topprockerne på 1990-tallet seg inn i historien. Hvordan kom vi fra hårmetall til heroin-chic, Nirvana til "Nookie" og endte opp med den "høyere" bevisstheten til Creed? Vi forteller historien her.
Ut til Never Never Land
1990-tallet begynte musikalsk som lite fra 80-tallet. Populære holdovers fra epoken med Aqua Net og kokain som f.eks Pistoler og roser, INXS og ZZ Topp hadde fortsatt et kvelertak på listene. Flinksikre frontmenn og prangende gitarslinger var konger.
Gå inn i "Sandman" i 1991
Metallica var allerede veteraner fra heavyrock-scenen når 90-tallet begynte, men deres marerittaktige singel «Enter Sandman» ga Bay Area-firetallet masseappell. Kirk Hammetts truende riff og James Hetfields bjeffeordre til "Sov med ett øye åpent," satte radio og MTV i brann i juli 1991. Det eponyme albumet som skapte «Enter Sandman» ville til slutt selges mer enn 20 millioner eksemplarer over hele verden.
Lollapalooza og den alternative nasjonen
Mens disse mørke metallherrene tente på eteren, tryllet den mystiske rockeren Perry Farrell fra Jane's Addiction frem sin egen magi. Inspirert av den inkluderende ånden til europeiske musikkfestivaler, skapte Ferrell Lollapalooza, en omstreifende ekstravaganza av lyd som introduserte massene til undergrunnssjangre.
Blant de første Lolla-utøverne var industriantrekket Nine Inch Nails, funkrockerne Living Color og goth-kongene Siouxsie and the Banshees. Støttet av et omreisende freakshow og en rekke veldedige formål, fødte Lollapalooza det Farrell kalte Alternative Nation. Her var en nesten utopi av merkelige artister som underholdt misfornøyde ungdommer fra Seattle til forstads-Florida, mens de crowdsurfet bort bekymringen fra Bush (41) sitt styre.
Et MTV-program dubbet Alternativ nasjon skulle debutere i 1992, og fremheve band som star-trippers Ødelegge gresskar, Brit-pop-pionerer Oase og en frittalende trio fra Washington kalt Nirvana.
Glem det Bollocks, her er Nirvana
Se på en hvilken som helst retrospektiv rockhistorie, og den vil bli nummer én Nirvana "Smells Like Teen Spirit" som den viktigste sangen på 1990-tallet. Mens nasjonen var oversvømmet i New Jack Swing og de siste gispene av hårmetall, slo tre-akkord-forvrengningen til «Teen Spirit» det hele i filler.
Sanger/gitarist Kurt Cobain ble raskt plakatgutten for grunge-bevegelsen – som var en enkel musikk- og moteerklæring som kom til å legemliggjøre mye av rocken på 90-tallet. «Her er vi nå, underhold oss» Cobain skrek og lot det tøffe håret sitt fly i ansiktet på konservative.
Nirvanas bidrag til radio var ekstra punk ved at mainstream kom til det, ikke omvendt. Med Butch Vigs knasende produksjon og Cobains tekster som trosset de vanlige kjærlighetssangene på eteren, redefinerte Nirvana og pårørende rockestjernen.
Grungemusikere skyldte mer den frie skrivingen av Pixies enn til det virtuose overskuddet til Led Zeppelin. Filmer som Cameron Crowes berømte grunge-par og artistene som formet forholdet deres (Pearl Jam, Alice in Chains, Soundgarden og mer). Plutselig ble denne gruppen av antatte slackere konger.
I kjølvannet av grunges suksess, dukket det opp en ny bølge av lignende handlinger: Stone Temple Piloter fra San Diego, tenåringstrioen Silverchair fra Australia, alt-rock-balladeere Bo fra blant annet Pennsylvania. De avstemte gitarene, brennende trommespillene og husky-vokalen til disse artistene var allestedsnærværende frem til ca. 1998, da en pikere stemning infiltrerte rockemusikken.
The Grrrls med mest kake
Akkurat som rockemusikken så ut til å bli mannligere, begynte kvinner å kommandere en stor fraksjon. Fra staten Washington til Washington, D.C., utfordret punkrockfemmer som kalte seg riot grrrls den mannlige status quo. Banebrytere liker Bikini Kill og Bratmobile festet på gitarer, skriblet «tispe» og «hore» på kroppen for å gjenvinne de nedsettende ordene og tok over mosh pits.
Mainstream-rock fikk et tungt kick av østrogen på midten av 90-tallet da en tidligere kanadisk popstjerne kastet av seg godjente-imaget sitt og ble sprø. Alanis Morissette fikk publikum til å svelge en Skarpt liten pille med breakout-albumet hennes fra 1995, som var fullt av merg ("Du burde vite") og sentimentalitet ("Head Over Feet").
En annen utøver som uanstrengt kombinerte angst og sårbarhet var Kurt Cobains kone, Courtney Love, i bandet hennes, Hole. (Linjen «I want to be the girl with the most cake» fra «Doll Parts» fanget opp selve 90-tallets oppfatning om at kvinner kunne ha karrierer og barn.) Skotsk ildsjel Shirley Manson fra Garbage, gitarslyngende mavens Veruca salt og den sekulære, men åndelige forfatteren Joan Osborne gjorde også bølger.
Poolen av kvinnelige rockere ble så mettet at en hel festival, Lilith Fair, ble dedikert til kvinnelige artister fra 1997-1999 og igjen i 2010. Pop-rock-sangerinnen Sarah McLachlan skapte den omstreifende festen, som gjennom årene inneholdt Sheryl Crow, Luscious Jackson og Cardigans.
Punk Goes Pop
En annen festival med et spesielt merke av energi ble født på 1990-tallet: Vans Warped Tour. Entreprenør Kevin Lyman så for seg i 1994 å bringe skate-punk-livsstilen til massene via sang. Denne sommerens essensielle har vært vertskap for punk-pop-bemerkninger fra 90-tallet Grønn dag, Offspring og Blink-182, samt subsjangerheltene Mighty Mighty Bosstones (ska), Swingin’ Utters (cow-punk) og Royal Crown Revue (swing gjenoppliving).
Det som en gang var en sjanger som ble hånet for sin enkelhet og lydstyrke, hadde plutselig tatt over bakkenettradio. Green Days 10 millioner-pluss-selgende utgivelse fra 1994 var punkens store inntog i mainstream. Frontmann Billie Joe Armstrong hadde en snørrsnus som fikk kjedsomhet til å høres kult ut (se den allestedsnærværende hiten «Longview»). Gjennom årene ville Green Day utvikle seg fra tre-akkords maestroer til opera-Broadway-favoritter, men det var trioens ungdomsglød som befestet deres plass i rockens historie.
Andre grupper som med suksess gjorde overgangen fra underjordiske krigere til kjente navn var politisk anlagt Dårlig religion, NorCal frafaller harske og groovy reggae-tonede rockere Sublime.
Goo Goo, knurre knurre
Den siste delen av 90-tallet var over hele kartet når det kom til rockemusikk. Hiphop og dans begynte å sive inn mellom gitarriffene. Sugar Ray utmerket seg i bekymringsløse festhymner ("Fly" fra 1997), takket være en kombinasjon av sangeren Mark McGraths frat-boy-utseende og DJ Homicides knitrende beats. Goo Goo Dolls, en gang et tøffere blues-punk-band, gikk den voksende samtidsveien med sin megahit fra 1998, «Iris». Og hyggelig guttegjeng Fyrstikkeske Tjue gjorde det OK for rockere å bære hjertet på ermene. (Det hjalp med å få jenta.)
Omvendt oppsto en frekk støy takket være rap-rock og nu-metall sjangere. Braggadocio og drop-C gitarer regjerte for stormenn som Limp Bizkit, Korn og Kid Rock. Denne infusjonen av machismo kan ha vært skylden for kaoset på Woodstock 1999, og satte egentlig spikeren i tiårets kiste som luktet som tenåringsånd.
